Sist oppdatert kl. 00:50 15. november 2020
Kanskje for lett i byggesaker.
Hva er det med folk som bare gjør som de vil og etterpå søker tilgivelse og ordning om noen setter fingeren på det de har utført? På Tromøy gjentar slike saker seg gang etter gang, faktisk så ofte og påtagelig mange saker på øya at det legges merke til i kommuneadministrasjonen og sies høyt.
Det er lite kommunen kan gjøre med det, utover å sette i gang tilsyn for å ettergå sakene, som kan være ulovlige tiltak. Det er kommunens måte å få sluset ulovlig gjennomførte tiltak inn gjennom lovlighetsporten. Slike tilsyn ender veldig ofte med at den som har gjort noe uten å ha søkt først, får gjennomslag for såkalt ettergodkjenning.
Da skal saken behandles som om tiltak ikke allerede er utført, og ofte bruker tiltakshaverne å si at de gravde eller bygde, og i blant begge deler, i god tro om at det var lovlig å gjøre. Det handler både om bygging, graving, deponering av masser og også tiltak i sjøen. Både smått og stort. Oppfatningen synes å være at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Plan- og bygningsloven skulle for noen år siden bli så mye enklere for folk flest å forholde seg til. I mange tilfeller er det stikk motsatt. Det er ikke bare størrelsen på et byggverk som har noe å si. Svært ofte er det mange andre hensyn å ta.
Som byggeforbudet i 100-meterssonen fra sjøen, som LNF-formål som forbyr det meste i landbruks-, natur- og friluftsområder, som hensynssoner for bevaring der strenge krav er satt. Det er ikke bare å bygge da. Akkurat det er det nok mange som ikke har helt inn under huden.
Kjenner man ikke regelverket bør den som vil noe i alle fall koste på seg å bruke en konsulent til å gjennomføre søknadsprosessen. Det kan spare tid og ressurser for både en selv og kommunen. Tiden brukt på opprydning og tilgivelse etterpå kunne lett vært unngått.
Nå har nylig en ytterligere forenkling av kravene til hva som skal være søknadspliktige tiltak på egen eiendom ute på høring fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Målet er mindre byråkrati og en enklere realisering av mindre tiltak.
Tanken er edel, men bevisstheten rundt at det kan være andre krav enn avstand til naboens grense som gjelder når du vil gjøre tiltak må også være et felt som gjennom veiledere må løftes svært tydelig frem.
Om ikke vil nok folk fortsatt gjøre som de vil og gjemme sine snarveier i et slør av “god tro” og sørge for å holde liv i ettergodkjenningsparagrafen og bruke av fellesskapets ressurser unødig.
Esben Holm Eskelund
