Tallene som kommer frem i rapport om spøkelsesfiske i Raet nasjonalpark er sjokkerende.
10.000 tapte fiskeredskaper anslår Havforskningsinstituttet og Green Bay at ligger på bunnen i det mørke hav av Raet nasjonalpark. Kanskje så mye som opp mot 200.000 redskaper ligger langs Skagerrakkysten. Det er sjokkerende tall.
Det er liten tvil om at det er behov for å sette flere krav til dem som fisker.
Både de som fisker for å kose seg med snøre og stang og de som fisker proft med trål og de som setter teiner i oktober hvert år bør ha et ansvar om å sørge for at utstyret som brukes er godt nok til oppgavene de brukes til. Og for å være på den sikre siden, bør det settes krav til at utstyret har en minst mulig grad av miljøpåvirkning.
Spøkelsesfiske har minst to negative sider. Den ene er at utstyr, som gjerne er laget av plast og andre ikke-nedbrytbare materialer, blir liggende som beviselige sår på bunnene av det viktige havet vårt. Den andre er at tapte redskaper ikke slutter å fiske, selv om fiskeren for lengst har gitt opp å trekke eksempelvis teina. Det rammer dyrevelferden direkte gjennom at dyr blir fanget i redskaper ingen høster av.
Prosjektet knyttet til kartlegging og opprydning av tapte redskaper i Raet nasjonalpark støttes økonomisk av Handelens Miljøfond. Så langt har prosjektet avdekket at problemet er omfattende, og fondet vil sette inn tiltak også i andre marine nasjonalparker. Opprydningen burde støttes mer enn politisk fra kommunene som er berørt av problemet. Det er faktisk et problem at skjærgårdsbunnen, som attpåtil har nasjonal verneverdi i kraft av å være nasjonalpark, fylles opp av tapte redskaper.
Esben Holm Eskelund
