Strandsonen engasjerer i begge ender av Tromøy, men politikken later til å være strandet.
Tilgang til strender og steder på Tromøy har trolig alltid vært et tema egnet til å skape steile fronter. I mange tilfeller er de flotte badestrendene på øya i privat eie. Noen har full tillit til at allmennheten klarer å bruke områdene på en god måte, mens andre er bekymret for verdiene sine og hegner om dem på ulikt vis.
På Tromøy føyer den nyoppblussede diskusjonen om stranden på Revesand seg inn i debatten om tilgang for alle på samme linje som bekymringen mange har for å miste tilgangen til badeplassen på Øyna. Begge disse stedene er i teorien åpne for folk flest. Det er ytterst ubehagelig å ikke føle seg velkommen til en tur på stranda.
Det er slik at allemannsretten står sterkt i det norske lovverket. Det betyr at alle, ikke bare lokalbefolkningen, kan bruke de fleste strender og badeplasser så lenger man forholder seg til lov og orden. Problemene oppstår når grunneiere lager sine egne tolkninger og tilpasninger av forståelsen av allemannsretten. Ikke alle har mulighet til å reise andre steder enn til sine nærområder for å få tatt seg et bad eller en tur på stranda.
De folkevalgte i Arendal har en jobb å gjøre når det kommer til å sikre strender, badeplasser og andre viktige friluftsområder for befolkningen. Det handler også om å stå med rak rygg og si nei til tiltak i strandsonen, spesielt tiltak som har forkledning som renovering. Det som renoveres kommer ofte ut som langt større enn opprinnelig når det står ferdig. I første omgang må kommuneplanutvalget gå inn i spørsmålene, selv om det er krevende.
Esben Holm Eskelund
