Nok en gang vekker hogst på Tromøy oppmerksomhet.
Når skogen man har satt pris på gjennom mange år plutselig en dag står lagelig til for hogg, er det lett å reagere negativt og frykte det verste. Det ser brutalt ut når moderne hogstmaskiner kjører inn, klipper skogen og legger det meste flatt. Da kan man raskt tenke at det skal bygges noe og at skogen aldri mer kommer tilbake. I fjor vinter ble det hogget store mengder skog ved Sandnes skole og på Alve. Trær som har skapt en skog gjennom 70 år med vekst ble plutselig borte, og et månelandskap var resultatet. Reaksjonene på det som ble omtalt som rasering av skogen kom ganske umiddelbart.
Etter hvert kom også de positive reaksjonene. Turområder ble mer åpne og mer lyse, og ikke minst ble det som en gang var en mørk skiløype med lys i skogen med ett mer variert. Etter hogsten har grunneiere startet ny skogplanting, slik at trærne kan vokse seg store gjennom 70 nye år og samtidig være med å bidra i klimaregnskapet. I det lange løp er det god skogsforvaltning å hogge gamle trær. Om ikke verdien tas ut når toppen er nådd, da synker kvaliteten på trærne.
Det som er bekymringsfullt er om det hogges for å bygges. Nå hogges det store områder på Skare. Etter det Lokalavisen Geita kjenner til er det ingen planer om at noe skal bygges i områdene som hogges. Når skogen hogges er det krav om at det skal plantes nytt og det må hogges på en måte som tar hensyn til livet i skogen. Det er trist når skogsområder man har gått i plutselig skal bli til plank og flis, men så lenge ikke alt blir borte er det vel en aktivitet allmennheten må finne seg i så lenge regelverket åpner for det.
I bystyreperioden som nettopp er innledet har blant annet Arbeiderpartiet programfestet at det er et ønske om markagrenser på Tromøy. Med markagrenser vil slik utnytting av egen skog sannsynligvis bli vanskeligere for skogseierne. Det er viktig å ha klart for seg at om man skal ha markagrenser, må disse være ment for å hindre nedbygging av naturen – ikke hindre grunneierne i å forvalte egne verdier.