Sist oppdatert kl. 16:47 16. mars 2020
– Det er min fordømte plikt å sitte her og gjøre som de som vet best sier jeg skal gjøre. Det er ikke mitt mandat å mene hva som er best for meg. Det er min plikt å gjøre hva som er best for deg, skriver Høyres Benedikte Nilsen.
Leserinnlegg:
Så sitter vi her da, med teknologien stappet inn i heimen! Heimen som liksom skal være en frisone for barn og unge. Familietiden som skal bli skånet for jobb og alt det andre som ikke var riktig å dra inn i hjemmet for 2 uker siden, er pålagt nå.
Så sitter jeg her da, og er frisk som en fisk! For det skjer jo ikke meg og mitt! Og hører på alt som skjer via TV som står på døgnet rundt for å holde meg oppdatert. Det kommer nærmere og nærmere…. alt som skjedde der borte er plutselig så skrekkelig nært.
Så sitter jeg her da, og ser at alle andre jobber døgnet rundt for å redde Norge. Redde Norge fra økonomisk krise og fra at alle de som er i risikogruppen skal dø.
Men det handler jo ikke om meg og mitt. Jeg er jo frisk! Mens jeg sitter her, tenker jeg litt over hvor heldig jeg er generelt og også over hvor heldig jeg er som er funksjonsfrisk, har venner, alltid blir invitert og at barna har fulle dager med innholdsrike aktiviteter. Sånn til vanlig altså. Men tanken slo meg at mange har det slik som vi har det nå, i koronakarantene/koronafengsel, til vanlig; ensomme, vanskelig økonomisk og vanskelig med å komme seg ut.
Ja tenk jeg skal sitte her, tenke litt over alt og reflektere. Jeg skal sitte her og stoppe litt opp, i respekt for venninna mi som har organdonorbarn og for alle som ikke har helse til å bli smitta. Det er min fordømte plikt å sitte her og gjøre som de som vet best sier jeg skal gjøre. Det er ikke mitt mandat å mene hva som er best for meg. Det er min plikt å gjøre hva som er best for deg.
Fy søren så stolt jeg er av arendalsfolka! Smått og stort! Vi gjør det som krevers av oss i medborgerskapet i disse vanskelige tidene. Videre tenker jeg at det er så utrolig godt å bli tatt vare på. Det er så mange mennesker som ikke bare kan sitte her . De har et oppdrag! Et oppdrag på vegne av oss; Å ta vare på de som trenger det. Så la oss sitte her og kjenne litt på det, denne rare følelsen av at vi plutselig ikke er med i samfunnet. Det er mange som kjenner på denne følelsen hele døgnet, hele året. Kanskje det gjør noe med oss?
Kanskje vi faktisk tenker/lander på at vi har det ganske greit sånn som vi har det. Kanskje vi blir minnet på at vi aldri må glemme eller ta vare på det vi har, samt fasilitere for at vi kan fortsetter å ha dette i livene våre fremover. Nå må vi faktisk bare sitte her en stund. Så må vi etter hvert ut og produsere igjen, men da enda klokere og enda rausere og mye mere ydmyk for hva en kan være .
Benedikte Nilsen
Arendal Høyre
